Juryering av NSFF sin landskonkurranse våren 2009
Posted by Tobben den 29/05/2009
Halvor, Unni og Tor-Henning på Victoria station, London
Konkurranseutvalget de tre siste årene har vært sammensatt av medlemmer fra Bekkalokket fotoklubb. Juryeringen har vært gjort lokalt av kunstnere/ fotografer som ikke er tilknyttet Bekkalokket fotoklubb. Utvelgelsen av jury har blitt gjort av et medlem i Bekkalokket som selv ikke har deltatt i konkurransen. Dette har fungert greit men selve juryeringen har vært tidkrevende. Vi har brukt 8 til 10 timer på å juryere litt over 1000 bilder fordelt på 3 klasser. Med tanke på at den internasjonale konkurransen Trierenberg juryerer over 50.000 bilder hadde vi en følelse av at vi ikke var på helt rett spor når det gjaldt måten vi juryerte på. Dette kombinert med at vi fikk tilbake melding om at nå ble det vanskelig å finne flere jurymedlemmer som ikke tidligere hadde deltatt gjorde at vi måtte tenke litt nytt.
Ganske tidlig kom det opp forslag om å få juryert landskonkurransen i utlandet. Flere land ble nevnt, men til slutt falt valget på England. Vi ville finne en klubb som hadde erfaring med juryering, helst på internasjonalt nivå.
Det engelske forbundet (RPS) ble kontaktet av leder i NSFF sitt konkurranse utvalg, Unni Brekke. De anbefalte Smethwick photographic society (SPS) som holder til i Birmingham. Kontakt ble opprettet og de sa seg villig til å ta på seg dette oppdraget. Vi ønsket å reise over selv for å studere hvordan de organiserte måten å juryere på og vi fikk tilbakemelding på at vi var velkommen.
Vi var 4 stk som ønsket å reise over og Unni bestilte billetter til fly korresponderende tog med overganger og hotell. Vi forlot Bergen lufthavn ca kl 1830 på tirsdag 21 april og kom fram på hotellet i Smethwick sent på kvelden. Kl 1000 dagen etter ble vi hentet av Roger Parry og kjørt til SPS sine lokaler. SPS er en av de største klubbene i England med ca 250 aktive medlemmer. Dette er også den eneste klubben i England som eier sitt eget lokale/hus. Klubben arrangerer også hvert år en internasjonal konkurranse, så her var vi i de beste hender.
Klubblokalet deres var opprinnelig en gammel skole fra 1904 som stod til nedfalls da medlemmer av SPS oppdaget den. Bygningen ble kjøpt og pusset opp (les mer på SPS sin hjemmeside) og fremstår i dag som en drøm for en hver oppegående fotoklubb. Her har de alt fra kaffe, bar, mørkerom, studio og møtelokale med sitteplass til 120 personer! På veggen i kaffene hang det en utstilling fra en naturfotokonkurranse. Det som slo oss var den gjennomførte kvaliteten på bildene (farge papir). Det dukket etter hvert opp flere medlemmer av klubben og etter at de hadde hilst på oss satte de i gang med å forberede juryeringen, her var det tydelig at hver man (og kvinne) hadde sin oppgave og viste hva og hvordan ting skulle gjøres. Etter en liten stund var de klar, men det var ikke vi! Vi var så overveldet over det vi fikk se her at vi nesten hadde glemt hvorfor vi var kommet. Men Halvor og Unni hadde gjort et godt hjemmearbeide så bilder ble plukket opp i en fart og vi var klar for juryering.
Juryen bestod av 3 personer, Roger Parry, Peter Rees og Tony Wharton som alle var pensjonister. De kunne i ettertid fortelle at de er ofte brukt som jury, både på konkurranser som klubben får tilsendt til juryering, men også hver for seg hvor de reiser til konkurranser for å juryere. Ikke sjelden er de utenlands og juryerer, så det var ingen tvil lenger om at vi var kommet til rett sted.
Før de begynte å juryere ville de se litt på noen tilfeldige bilder i bunken (farge kopi) for å danne seg et bilde av nivået. Etter at vi hadde vist ca 10 tilfeldige bilder var de klar. Systemet de brukte var såre enkelt og er i prinsippet likt til det de fleste internasjonale konkurranser blir juryert med. Bildet blir satt opp på en godt belyst liten vegg med hylle på. Hvert jurymedlem hadde en liten boks med 4 knapper på, nummerert fra 2 til 5. Dårlige bilder får 2 og topp bilder får 5. Fra disse tre boksene går det signal bak til en fjerde boks med et display. Displayet her viser de enkelte karakterer bildet blir gitt og totalsum. Personen som sitter ved displayet roper opp totalsummen når alle i juryen har avgitt stemme, og bildet blir plassert i bunke med de bilder som har samme poengsum. Dette fungerte helt glimrende og det var bare et til to bilder i hver klasse som oppnådde toppkarakter (5) fra alle tre jurymedlemmer. På denne måten fikk man skilt bilder på poeng, 15 – 14 – 13 – 12 – 11- osv. Hvis to bilder fikk 15 diskuterte jurymedlemmene seg fram til hvilket som fikk gull, det andre fikk da sølv. Det samme i bunken med 14poeng, hvor man valget ut resterende medaljebilder, resten fikk hederlig omtale. Vi ville ha ca 25% av bildene premiert så da var det bare å finne antallet (25%) utifra hvor mange bilder som var innlevert i klassen og telle seg bakover i bunkene. Hvis vi kom for eksempel midt i bunken med de bildene som fikk 10 poeng, og skulle ha med 15 av disse, la vi 10p bildene utover bordene og hvert
Alle tre klassene ble juryert på under 5 timer, inklusiv en plowman’s lunch som ble tilberedt på klubbens kjøkken!
Etter juryeringen ble det litt mer tid til snakk og informasjon om hvordan klubben fungerte. De hadde flere forskjellige interessegrupper som hadde møter på forskjellige dager i uken. Nye medlemmer måtte også igjennom en innføring i det analoge mørkerommet, for å få en bedre forståelse for hvordan et bilde blir til og hva som må til for å forbedre et bilde. De kjørte kurs i photoshop hvor foredragsholder brukte projektor og kursdeltakere ikke hadde med seg PC/laptop. I steden gikk foredragsholder grundig men sakte igjennom en tutorial, og sendte kursdeltakere en detaljert beskrivelse på e-post etter møteslutt, gjerne med hjemmelekse til neste gang.
Så og si hver dag var det noen i klubblokalet, gjerne bare for å slå av en prat, men også for å jobbe i studio, mørkerom eller annet. Som sagt, dette var en drøm og en mønsterbedrift av en klubb.
Men alle gode ting tar slutt og det gjorde dette besøket og. Vi reiste opp på hotellet med bildene og dro videre inn til Birmingham for å se oss om og spise en bedre middag. Nå hadde vi ikke allvedens tid, men jeg var fast bestemt på at vi måtte komme oss inn til den gamle bydelen der det var kanaler. Nå fikk vi ikke sett oss så mye omkring men det vi så gjorde at vi også her ønsker oss tilbake. Det var tid for mat, og Birmingham er viden kjent for sitt gode Indiske kjøkken. Med en leder (Unni) som er hektet på indisk mat bar det inn på Indisk restaurant. Vi (Tor Henning og undertegnende) overlot matbestillingen til eksperten, og etter en lengre samtale med hovmester hvor Unni tildels var i transe (det var ikke mulig for oss andre tre å få kontakt) var hun tilbake blant oss med et bredt smil. Maten kom og det var et himmelsk måltid, en perfekt avslutning på en fantastisk dag. Kl 2300 snublet 4 trøtte men lykkelige Bekkalokk i seng.
Etter en lang frokost dagen etter satte vi kursen for London. Her hadde vi et par timer til rådighet og mens Unni og Halvor prioriterte familie reiste jeg og Tor Henning litt på egenhånd i den store byen. Vi klarte nesten å bil igjen i London (uten reiseleder Unni gikk det nesten gale) men vi tok oss mesterlig inn og hoppet så og si på toget til Gatwick i fart!
Vi er alle enige om at det hadde vært en fantastisk tur, vel verdt å bruke penger på fra egen lomme. Til de som tar over etter oss, se litt ut over landegrensene på hvordan det juryeres, vi føler vi har lært mye og har fått mye inspirasjon på mange måter.
Torbjørn Helgesen
Juryen: Peter Rees, Roger Parry og Tony Wharton + Unni
Bildeviseren og Halvor
kafé med bar!
Canalside walk, Birmingham
